Gjennom 221 sider får vi som lesere fortellingen om en mor og en sønn på biltur rundt Mjøsa, en livsreise jeg ikke ville vært foruten å lese, og som jeg kjenner meg litt igjen i.
Hatterud byr på poetiske skildringer med filosofiske betraktninger som avbrudd innimellom de glitrende klisjeene, som på så uendelig mange måter er gull for de svært så vakre beskrivelsene av et landskap og et mor og sønn forhold.
Bjørn Hatterud legger ikke skjul på at han er homofil, funksjonshemmet og klassereisende i boken, og som tenåring drømte han seg vekk fra heimbygda Veldre, nord for Brumunddal. På en trimmet moped tok han sine første turer bort fra bygda, inn i friheten.
Boken bærer preg av et enkelt språk, og en gjenfortelling med glimt i øyet, av en kar som behersker ord som går som hånd i hanske med handlingen. Det er lenge siden jeg har lest en så vakker biografi, fortalt av en av Norges modigste forfattere. Alle lesere kan kjenne seg igjen i hvordan Hatterud beskriver det å aldri helt komme seg bort fra plassen en vokser opp på. Det ligger mye romantikk, harmoni og kjærlighet mellom linjene i disse 221 sidene.
Boka er en hyllest til en oppvekst, en generasjon, et geografisk område og ikke minst til en mor. For hva skulle en gjort uten mødre, jeg satt i hvert fall igjen med tårer i øyekroken etter å ha lest denne boken, angrer ikke på at jeg tok fatt på Samlagets utgivelse av Hatteruds bok “Mjøsa rundt med mor”. Denne boken fortjener terningkast 5, ferdig snakka.
