Forlag: Wigestrand
Sjanger: Roman/Kjærlighet
Forfatter: Kristi Furubotn
Dato: 28.01.2017
Sider: 158
Kilde: Pocket
Selve anmeldelsen:
“Maria mi”, er en romantisk og rørende roman av Kristi Furubotn. Dette er en vakker, tankevekkende og sterk roman. Leserne blir kjent med Maria, som ønsker å se tynn ut, slik som noen av jentene i Paradise Hotel. Hennes drømmer, spiller rundt Johannes, for de to er kjærester og Johannes svikter aldri. Dette er en dramatisk, sjokkerende og solid roman.
Furubotn, har laget en velskrevet roman om Maria. Hun har mange drømmer. Både på kropp, kjærlighet og framtid. Hun drømmer om Johannes, drømmer om å bli tynn og drømmer om å lykkes. Johannes er kjærest med Maria, han svikter henne aldri, han går rundt med kondom i jakka si og venter på henne.
Stakkar Johannes, mamma les Knausgård og har kontakt med ånder, pappa prater pent stavangersk og er definitivt snillest. Mina, hennes venninne gir rare råd. Hun går i en superkristen kirke.
Johannes, var ikke nøytral lenger. Det var slutt på slikt skuespill. Hun hadde munnen hans i hele ansiktet. Han klamret seg fast til halsen hennes, skraper langs akslene med klørne, klorer seg ned mot ryggen, åler overkroppen sin inntil brystet, masserte henne på rumpa og lårene. Det var mest for mye av det gode. Hun var lykkelig og overlykkelig, lettet over at han viste slik glød, nøt med at han verket så opprømt, glad for at han elsket henne. Ja, verkelig. Elsker henne.
Kristi Furubotn, har laget en velskrevet og tankevekkende roman. Forfatteren skildrer og beskriver på en sjokkerende, romantisk, spennende og dyp måte. Dette er virkelig en roman, jeg kan anbefale. En prakt roman, som jeg har valgt å gi terningkast 5!
Bakside informasjon om boken:
“Maria vil gjerne sjå tynn ut, slik som nokre av jentene i Paradise Hotel. Ho drøymer om Johannes, for dei to er jo kjærastar, dei er det, det er dei som er det, klart dei er. Johannes svik aldri, han; går rundt med kondom i jakka si, og ventar, og ventar, på ho. Stakkars. Fine guten. Mamma les Knausgård og har kontakt med ånder, pappa pratar pent stavangersk og er definitivt snillast. Venninna Mina gir rare råd. Ho går i ei superkristen kyrkje. «Maria mi. Du er mi Maria, du. Mi Maria.»
Han var ikkje nøytral lenger. Det var slutt på slikt skodespeleri. Ho hadde munnen hans i heile andletet. Han klamra seg fast til halsen hennar, skrapa langs akslene med klørne, klora seg ned mot ryggen, åla overkroppen sin inntil brysta, masserte ho på rumpa og låra. Det vart mest for mykje av det gode. Ho var lykkeleg og overlykkeleg, letta over at han viste slik glød, nøgd med at han verka så opprømt, glad for at han elska ho. Ja, verkeleg. ELSKA ho.
«Snu deg litt mot høgre», sa han. «Eg ligg forkjært med handa. Den vinkelen du har valt, er så vond for meg.» Så klart. Ho snudde seg litt mot høgre. «Kan du trekka vekk håret? Eg får det i munnen.»
«Sånn?» Ho trekte vekk dei lyse lokkane frå leppene hans. «Ja. Pass så eg ikkje får håret ditt i munnen. Hugs at det er ubehageleg for meg.» Ho vart litt provosert. Ho var ikkje heilt somaliakvinne- undertrykt, heller. «Er det ikkje du som må ta ansvar for det?» sa ho. Ho sa det ikkje sint. Ho berre sa det. Ho angra med ein gong at ho hadde sagt det.”
Med litterær hilsen
Kilder:
Wigestrand.no. (2016). Maria mi. Lokalisert 28.01.2017 på Internett Her!
