TERNINGKAST 6 (Gyldendal forlag).
“Snøengler” er skrevet med en kvass penn, helt blottet for kjedelige øyeblikk, og er et solid krimmysterium. Geir Tangen kan det der med å underholde, overraske og den holder din oppmerksomhet til siste setning. Det er bekmørkt igjen i Tangens litterære verden, og forventninger innfris. Han klarer med denne boken å holde toppkarakter, så spenn sikkerhetsbelte.
Denne krimhistorien har i hans forfatterskap stor betydning, større enn hans tidligere utgivelser.
I mine øyne er Tangen en legende, i den betydning “som bør leses”. Historien er innviklet, men det tynnes ut i løpet av fortellingen. Karakterene er forseggjort, som viser at Tangen har klart å utvikle seg med årene. Han kan det med å involvere leserne, en føler seg nærmest tilstedeværende i psykiske lidelser og hat blant karakterene.
Geir Tangen har med “Snøengler” skapt en hard nøtt å knekke, og jo nærmere en kommer slutten, jo mer innser en at en er lurt. En sitter igjen og undres, og sier til seg selv “åja, var det slik det var”. Historien er nok den heftigste og mørkeste ført med penn av et geni av en forfatter. Rogaland kan virkelig være stolte av Tangen.
Det går kaldt nedover ryggen da kledd naken, dekket av rim og plassert i snøen som om hun har lagd en engel blir funnet. På funnstedet finner etterforskerne flere spor som peker mot menn som hater kvinner. Grusomheten skjer igjen da en ny død kvinne dukker opp på akkurat samme måte. En kompleks, kronglete, kompakt og komplisert jakt har startet for overbetjent Gabriel Fjell og Kripos-etterforsker Aida Ibrahim. Dette er en jakt du få ganger får oppleve i norsk krimlitteratur, og har et driv som overbeviser deg om at denne boken kommer til å gå raskt unna.
Grøss og gru, dette er grufullt og guffent, og det går virkelig vilt for seg, noen ganger kanskje i det villeste laget. Der Tangen var en forfatter for alle før, er ikke denne historien for sarte sjeler. Den er omtrent like vulgær som hans “Død manns tango” fra 2018, men det er noen bøker siden den gang, og “Snøengler” er nok den heftigste og voldeligste krimmen fra Tangen siden hans bok fra 2018. Jeg får tenker med en gang tilbake til Stieg Larsson sine bøker, den “Millennium-trilogien”. Det er hard kost å fordøye, og han er på grensen til like brutal Jo Nesbø ble i “Panserhjerte”. Tangen, du kan med god grunn jekke det ned litt til neste kriminalroman, men om du holder denne stilen, så blir du lest uansett.
