I 2018 så første “Sølvkniv” dagens lys, og den gikk til Lars Helle for “Ingenting å skamme seg over” (Wigestrand forlag). Etter første utdeling på Randaberg har prisen utviklet seg til en prestisjetung krimlitteraturpris i Norge. I år skal den deles ut for åttende gang i Randaberg.
Prisen var i første omgang tilsluttet krimfestivalen “Blodig alvor i landsbyen”, men i årenes løp ble den løsrevet festivalen. Mye har skjedd siden 2018, da var det tre nominerte årlig, men i fjor gikk den fra fem nominerte til seks nominerte.
Det gis ut så mye bra krimlitteratur årlig at det var helt feil å bare kjøre på med tre nominasjoner. I år har det vært grusomt vanskelig å velge seks nominerte, men vi har landet på seks nominerte vi mener var fjorårets beste.
De som sitter i juryen nå er juryleder Simen Ingemundsen, og bokbloggerne Henning Sviland, Kjell Magne Gjøsæther og Astrid T. R. Skjeggerud. Dette er forøvrig siste år med Gjøsæther i juryen, han byttes ut med Asle Magnus Lien (jurymedlem fra 2026).
Trofeet lages av elever ved smedlinja på Odda videregående skole, i Vestland fylke.
Vinneren av årets “Sølvkniv” offentliggjøres om to måneder, 15. mars.
Espen Skjerven (for “Kleptokratiet” i 2023) og Jørn Lier Horst (for “Det innerste rommet” i
2019) har begge vært nominert til “Sølvkniven” tidligere.
Disse syv forfatterne har mottatt prisen til nå;
2018 – Lars Helle for Ingenting å skamme seg over, utgitt på Wigestrand forlag (2017)
2019 – Kurt Aust og Kin Wessel for Udyr, utgitt på Aschehoug forlag (2018)
2020 – Agnes Lovise Matre for Iskald, utgitt på Gyldendal forlag (2019)
2021 – Frode Eie Larsen for Så ble det kaldt, utgitt på Liv forlag (2020)
2022 – Anne Holt for Det ellevte manus, utgitt på Gyldendal forlag (2021)
2023 – Myriam H. Bjerkli for Grønnøyd monster, utgitt på Bonnier norske forlag (2022)
2024 – Ingar Johnsrud for Patrioter, utgitt på Aschehoug forlag (2023).
Vi i juryen er stolte over å presentere årets nominerte;
Gard Sveen; Messe for en morder (Cappelen Damm).
En bekmørk og intens triumf av de sjeldne, en hardkokt menneskejakt som nesten gjør deg som leser andpusten og skjelven. Du blir mo i knærne av å lese denne heidundrende gode krimmen, som inneholder psykologiske ingredienser du sjeldent har lest maken til. Forfatteren holder deg på pinebenken, og overrasker med sine vendinger. Historien freser av gårde med et språk det ikke er noe å pirke på, og på en levende og hjerterå måte. Med korte og handlingsmettede kapitler, kan jeg love deg at nakkehårene reiser seg. Sveen skuffer ikke denne gang heller, og har levert et sjeldent godt høydepunkt.
Jørn Lier Horst; Tørst land (Bonnier forlag).
Jørn Lier Horst har med “Tørt land” levert sin beste Wisting krim til nå. Forbausende god underholdning, og i kjent Horst stil er den lite komplisert. Han slutter aldri å overraske, illustratorisk gjennom tekst er han en ener. Et urovekkende scenario danner grunnlaget for denne inni hampen gode krimmen. Den er skrevet filmatisk, og det går kaldt nedover ryggen. For “Tørt land” er forbaska god, spesielt det godt konstruerte plottet, hvor nesten ingenting er lagt til det usannsynlige.
Randi Fuglehaug; Skallebank (Kagge forlag).
Gjør nynorsk til en fryd å lese, “Skallebank” er drivende god til siste punktum, og Fuglehaug leverer overraskende samfunnskritikk til fingertuppene. Hun er i en klasse for seg selv, og kan det med å fornyer krimlitteraturen med et oppspinn som virkelig er satt på spissen. Hun er eksperimentell, og lykkes så til de grader med det. Forfatteren er et fortellertalent av de sjeldne, og et geni i måten hun kombinerer vold og komikk. Vi snakker her om en unik forfatter på den norske krimhimmelen, hvor umoral og moral går som hånd i hanske.
Espen Skjerven; Svikere (Liv forlag).
Oppsiktsvekkende godt skrevet, rett og slett et mesterverk. “Svikere” er helstøpt til siste setning, en kompakt krim du sent vil glemme. Skjerven er skarp, og har levert en neglebitende krim som fillerister deg. Det skal vanskelig gjøres å finne noe liknende plott, og få forfattere har hatt en så fremdrift som Skjerven. Fra «Slakt» til denne, har bare forfatterskapet skutt til været av kvalitet. Vi snakker endeløs spenning i en ganske kompleks historie, og den er uhyggelig til tider. Faktisk mer kompleks enn hans tidligere kriminalromaner. Vi snakker troverdige saker.
Unni Lindell; Dukken i tauet (Bonnier forlag).
Unni Lindell har med “Dukken i tauet” strammet grepet om sjangeren, og har levert en drivende god krim. Den omstendelig starten duger. Måten hun klarer å bygge opp scener og forventninger på, er eminent. Det er som hun trekker opp et lerret og sier: «Snurr film». Boken består av over hundre kapitler, som inneholder uforglemmelige cliffhangere og spenningstopper som gjør dette til at boken er vanskelig å legge fra seg. Unni Lindell skuffer ikke. «Dukken i tauet» er en spennende og medrivende krimroman. Hun vet når hun skal legge inn støtet og når hun kan roe ned tempoet.
Heine Bakkeid; Sorgsankeren (Aschehoug forlag).
Bakkeid skuffer aldri med skrivestilen sin, hans brutalitet slår deg over ende, og det er ganske guffent stemning mellom linjene i denne altoppslukende kriminalromanen. Dette er en bragd, og det er bare å ta av seg hatten. En skarp krimforfatter som urovekkende tegner et bilde av både miljøet og karakterene. Borrer seg dypt inn i menneskesinnet, og er nærmest melakolsk. Humoren er i kjent Bakkeid-stil, mørk og rå. Hans måte å veksle mellom fiksjon og virkelighet gjør det til en fornøyelse å fordøye. Den fascinerende måte å føre dialogene gjør dette til noen uforglemmelige saker
